mestring

Det passet meg så utrolig dårlig at Gro fikk en kraftig, allergisk reaksjon der oppe på fjellet.

20151003_13480411

Vi hadde en lang, fin fjelltur. Jeg gikk som om ingenting hadde skjedd. Gro hang med, men jeg var altfor lite opptatt av å høre hvordan hun hadde det.

Denne historien er mildest talt lite lystbetont å skrive. Min første reaksjon etter det som skjedde var: ”Jan, nå må du skjerpe deg! Ikke vær en sånn egoistisk idiot!” For i denne historien var det min kone, Gro, som skulle ha all oppmerksomhet og omtanke – ikke jeg. (Jeg har hatt mer enn nok oppmerksomhet de siste årene!) Så hva var det som skjedde? Kunne det ha noe med at jeg fremdeles er så avhengig av forutsigbarhet?

PÅ FJELLET MED GODE VENNER
Vi var for noen uker siden på hytta på fjellet med et nært vennepar. De har vært med oss dit flere ganger tidligere, de kjenner min situasjon veldig godt og jeg slapper veldig godt av sammen med dem. Vi har det rett og slett veldig hyggelig sammen. Jeg dro opp fredag morgen for å gjøre hytta klar og tok imot dem med varm hytte utpå kvelden.

Vi hadde en hyggelig middag og la oss relativt tidlig for å være klare til en lang, fin fjelltur dagen etter. Lørdag sto jeg opp tidlig, kokte kaffe og etter hvert våknet de andre. Alt var som det skulle, selv været var på vår side.

GRO VÅKNER MED EN KRAFTRIG, ALLERGISK REAKSJON
Gro står opp og sier hun klør over hele kroppen og har sovet svært dårlig. Hun har gått på noen medisiner noen dager og lurer på om det er dette som har gitt henne en allergisk reaksjon.

PASSET MEG UTROLIG DÅRLIG
I stedet for å være medfølende og oppmerksom overfor Gro, får jeg stikk motsatt reaksjon. Den første tanken min er at ”dette passet MEG utrolig dårlig”, med gode venner på hytta og ikke noe stress. Vi skulle jo kose oss og slappe av. Jeg forsvant inn i min egen verden og ”lot som ingenting”, fortsatte med å ordne til frokost. Men jeg var ute av balanse. Jeg var rett og slett ”satt ut”.

Vi hadde en lang, fin fjelltur. Jeg gikk som om ingenting hadde skjedd. Gro hang med, men jeg var altfor lite opptatt av å høre hvordan hun hadde det. Etter hvert hang hun litt etter, og det var vår venn Jon som sakket på farten og ”så” henne.

20151003_200718

Når noe uforutsett skjer greier jeg fremdeles ikke å takle det på en ”voksen” måte. Jeg tok det opp med min helsecoach, som jeg har en månedlig samtale med. Hun kunne kjenne igjen reaksjonen fra andre som har opplevd noe av det samme som meg. Avhengighet av forutsigbarhet er den nærmeste forklaringen på det jeg følte.

ENDELIG TIL LEGEVAKT
Vi hadde, tross alt, en fin tur og en fin ettermiddag på terrassen. Gro (ikke jeg) gikk bort til en nabo for å høre om de hadde noe antihistamin mot allergi. Det hadde de ikke, men fortalte at det var legevakt nede i bygda denne helgen.

Søndag morgen dro Gro og jeg til legen, etter enda en natt med dårlig søvn for henne. Jeg greide heldigvis å si at jeg ville bli med henne og kjørte henne dit. Hun fikk god hjelp og etter noen dager gikk allergireaksjonen over.

HVORDAN FORSTÅ MIN EGEN REAKSJON?
Etter noen dager tok Gro opp det som hadde skjedd med meg. Jeg selv hadde brukt mye tid og krefter på å forstå min egen reaksjon – eller mangel på sådan. Gro var lei seg for at jeg ikke hadde stilt opp og vist empati. Jeg forsøkte ikke å forsvare meg og sa jeg var lei meg, og beklaget.

FORUTSIGBARHET FREMDELES VIKTIG
Jeg tenkte videre over dette de neste dagene og oppdaget at jeg kjente igjen min reaksjon fra tidligere. Men jeg var overrasket over at jeg nok en gang kunne oppleve det slik. Det verste var at min reaksjon denne gangen gikk ut over hun som har vært min viktigste støtte de siste årene.

Når noe uforutsett skjer greier jeg fremdeles ikke å takle det på en ”voksen” måte. Jeg tok det opp med min helsecoach, som jeg har en månedlig samtale med. Hun kunne kjenne igjen reaksjonen fra andre som har opplevd noe av det samme som meg. Avhengighet av forutsigbarhet er den nærmeste forklaringen på det jeg følte.

JEG ØNSKER Å FORSTÅ, IKKE BORTFORKLARE
Jeg ønsker ikke å bortforklare det som skjedde, men jeg ville prøve å forstå hva som hadde skjedd. Og nå, seks år etter hjerneslaget, regner jeg med at noe liknende kan skje igjen. Dette snakket jeg med Gro om, slik at vi begge kan være forberedt. Og ikke minst: Hvis (eller når) det skjer igjen, må vi ta det opp og snakke om det med en gang. Åpenhet er det aller viktigste, uansett hva som har skjedd og hvilke følelser som er satt i sving.

Jeg har fortalt denne historien til flere som kan kjenne igjen følelsen. Har du en historie som kan rette søkelyset på episoder som kan være vanskelig å forstå og sette ord på, så send det gjerne til meg på jan@hodethalter.no, så kan jeg spre kunnskap og erfaring om vanskelige og ”uforståelige” temaer på min blogg.

2 tanker om “Det passet meg så utrolig dårlig at Gro fikk en kraftig, allergisk reaksjon der oppe på fjellet.

  1. Takk for at du et så modig og oppriktig at du deler dette, Jan! Veldig nyttig og til ettertanke! Vi slagrammede endrer oss på mange områder, men vil jo gjerne fungere som fullverdig, støttende part i en familie!

  2. Jeg gleder meg alltid til å lese det du skriver, Jan. Modig og reflektert, er du. Spilte «For store sko» på forrige Rotarymøte, synes den er kjempefin, og at tenker at mange kan ha nytte av å lese det du skriver.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s