mestring

Min venn Thomas var i en lang periode min ukentlige ”coach” – en god støtte og en mental søppelbøtte i en tid preget av tåke.

Thomas og Jan

Thomas: «Da Jan ringte meg og fortalte nærmere om hvordan han hadde det skjønte jeg at hverdagen til Jan likevel ikke var så lett, og som han selv sa: En vandring i tåken. Å få lov til å få en så konkret oppgave å være hans ”coach” ble jeg veldig glad for. Det var en tillitserklæring og det å gjøre noe konkret for ham var veldig tilfredsstillende for meg.»

Da jeg forlot sykehuset en uke etter at jeg fikk hjerneslag i 2009, oppfattet jeg fra overlegen at jeg kom til å bli ”akkurat som før”. Min kone, Gro, hadde hørt det samme. Det var min fastlege som skulle bestemme når jeg kunne begynne å jobbe igjen. Derfor var jeg optimist og ga meg selv noen uker til å komme til hektene igjen. For det var en sjokkartet opplevelse å få høre at jeg hadde hatt slag, så jeg trengte hvile og en liten tenkepause. Men så gikk jeg inn i tåken…

NOE VAR ANNERLEDES INNI MEG
Jeg så meg i speilet og så den ”gamle” Jan. Betryggende nok! Men noe var annerledes inni meg. Og jeg kunne ikke sette ord på det. Jeg kunne ikke forstå det. Og jeg hadde rett og slett ingen spørsmål. Høyrehånden ville ikke lystre når jeg skulle spille gitar, men det var det eneste som var fysisk og konkret. Alt annet var skjult inne i hodet mitt. Jeg hadde fått høre fra sykehuset at jeg kunne føle meg litt ekstra trøtt en stund, og balansen og koordinering kunne være påvirket. Men det var noe annet, noe mye mer enn det. Det var skremmende. Så jeg fortsatte inn i tåken, det ga på en merkelig måte en slags ro.

ENDELIG NOEN SOM TRODDE PÅ MEG
Det var først da jeg kom til Sunnaas Sykehus etter 1,5 år, avdeling KReSS (Kognitiv Rehabiliteringsenhet Sunnaas Sykehus) at jeg begynte å forstå mine kognitive utfordringer og begynte den møysommelige reisen ut av tåken. Endelig hadde jeg møtt noen som hadde tid til å høre på meg og mine diffuse og rare tanker – og som trodde på meg. For de hadde hørt tilsvarende historier før. Jeg var ikke alene!

Jeg deler fremdeles opp tiden i før og etter Sunnaas. Men hva gjorde jeg så før dette syv ukers oppholdet på KReSS.

FØLTE JEG VAR TIL LITEN NYTTE
Jeg gjorde alt og ingenting. Jeg satt ikke stille, men vet heller ikke om jeg gjorde noe som hadde betydning for min rehabilitering. Men jeg prøvde å gjøre det jeg kunne for familien, jeg kunne jobbe i hagen og huset – og jeg kunne lage mat. Men jeg kunne ikke handle mat, for de første fem månedene fikk jeg ikke lov til å kjøre bil. Jeg følte jeg var til liten nytte. Og jeg vet jeg ikke var lett å være i hus med. For hvordan kunne andre forstå, når jeg ikke forsto noe selv?

”JEG TRENGER EN COACH!!!”
Så fikk jeg ideen – jeg måtte ha noen utenfor nærmeste familie å snakke med. En som kunne holde meg litt i ørene og følge opp de små oppgavene jeg skulle gjøre i løpet av en uke. For det var så utrolig lett å utsette ting. Jeg trengte en ”coach”, en jeg kjente som kunne være en medspiller, men være utenfor nærmeste familie. Hvem kunne påta seg den oppgaven? Alle er jo opptatt med sitt og har mer enn nok med å ha overskudd i egen hverdag. Vedkommende måtte heller ikke være en nikkedukke, som bare klappet meg på skulderen og sa: ”Du er så flink så. Du har vært veldig heldig. Det ordner seg nok!” Nei, jeg trengte en som også kunne si meg i mot og presse meg litt. Og han måtte tåle å være min mentale søppelbøtte og samtidig ha evnen til å motivere meg.

JEG VISSTE HVEM JEG TRENGTE
Så jeg ringte min venn Thomas. Jeg tenkte at han er nok den jeg kjenner som er mest opptatt, med en hverdag og helger preget av at han er forsvarsadvokat. Men for meg var han den riktige – det var han jeg ville ha med meg på laget.

Thomas ble glad for at jeg ringte, og han ble ekstra glad for at jeg hadde valgt ut akkurat ham til denne oppgaven. Her har du Thomas sine egne ord:

”Det var et sjokk også for meg at Jan fikk hjerneslag. Men hans innerste tanker og følelser rundt utfordringene kjente jeg i begynnelsen ikke så mye til. Han hadde jo fått høre at han kom til å bli akkurat som før. Og han virket optimistisk og glad for at han, tross alt, hadde vært heldig. Og han ville helt sikkert ikke skremme noen og ville heller ikke at noen skulle synes synd på ham.

 GLAD FOR Å FÅ EN KONKRET OPPGAVE
Da han ringte meg og fortalte nærmere om hvordan han hadde det skjønte jeg at hverdagen til Jan likevel ikke var så lett, og som han selv sa: En vandring i tåken. Å få lov til å få en så konkret oppgave å være hans ”coach” ble jeg veldig glad for. Det var en tillitserklæring og det å gjøre noe konkret for ham var veldig tilfredsstillende for meg.

Vi avtalte at jeg skulle ringe ham en gang i løpet av hver helg. Det ble stort sett en samtale på mellom 10 og 20 minutter. Det var stort sett en sosial samtale, men jeg hadde fokus på å høre med ham hva han hadde gjort siden sist. Det kunne være at han hadde nevnt at han skulle ned på jobben og spise lunsj i løpet av uken eller at han skulle trene et par ganger. Hadde han gjennomført som vi var enige om, var dette fint. Det påpekte jeg, men var også raskt ute med å spørre når han skulle ned på jobben dersom han ikke ”hadde orket” i løpet av uken. Og hva hadde han så tenkt å gjøre neste uke? Jeg forsøkte altså å støtte Jan i å planlegge konkrete aktiviteter for den kommende uke, og så visste han at jeg etterpå ville «konfrontere» ham med hvordan det hadde gått.”

THOMAS VAR MIN «COACH» SÅ LENGE JEG TRENGTE HAM
Jeg husker ikke hvor lenge Thomas var min coach. Det er heller ikke så viktig – han var der så lenge jeg trengte ham. I begynnelsen hadde vi en ukentlig samtale, så ble det sjeldnere. Vi avtalte aldri når opplegget skulle ta slutt, det ble rett og slett avsluttet da jeg hadde kommet meg så ovenpå at jeg var ”selvdreven”.

Thomas var ekstra viktig for meg i en utfordrende tid. Jeg er ham stor takk skyldig. Tusen takk, min gode venn!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s