mestring

Susanne om å ha meg som likemann: “I begynnelsen ville jeg bare glemme!”

DSC_0125

Susanne: «Det var lappeteppet som gjorde susen, tror jeg. Det at du fulgte meg med både øyne, tekst og kamera var en bra ting for meg. Det å fullføre teppet var, til tider, så kjedelig at jeg gjorde andre ting istedet. Ting som jeg burde gjort for lenge siden.»

I snart et år har jeg vært likemann for Susanne. Hun har også hatt hjerneslag og vi har og har hatt mange av de samme utfordringene. Nettopp det å dele erfaringer med en som har vært gjennom noe av det samme er kjernen i likemannsarbeidet. Hun har også delt sine erfaringer tidligere på denne bloggen, da hun ved juletider bestemte seg for å lage et stort lappeteppe, blant annet for å trene høyrehånden. (Les om dette i innleggene 2. januar, 3. februar, 6. mars og 7. april.)

Jeg var nysgjerrig på hvilken nytte Susanne har hatt av våre samtaler og ba henne skrive ned noen av sine erfaringer.

Her er hennes egne ord:

“Hei Jan.

Jeg tror det å ha hatt en likemann har vært godt for meg. På godt og vondt. Det som har vært litt negativt er at hver gang du har kommet har jeg blitt minnet på det som har skjedd. I begynnelsen ville jeg bare glemme.

AKSEPTERE EN NY HVERDAG

Etterhvert lærte jeg at det var viktig å akseptere at jeg hadde fått en ny hverdag, og at det var sånn det kom til å bli en stund fremover. Alt gikk mye saktere, men det meste gikk ihvertfall.

Det som har vært positivt er at du har vært akkurat passe mye tilstede.

Du har riktignok kommet med noen forslag på ting jeg kan prøve, som jeg ikke har gjort. Men det jeg føler at jeg har hatt mest igjen for har jeg faktisk fullført.

TIDLIGERE GREIDE JEG IKKE Å FULLFØRE TING

Det største problemet, også før jeg fikk slag, var at jeg ikke fullførte ting. Jeg var en mester i å begynne på ulike prosjekter. Men ekstremt dårlig på å gjøre de ferdige.

Det var lappeteppet som gjorde susen, tror jeg. Det at du fulgte meg med både øyne, tekst og kamera var en bra ting for meg. Det å fullføre teppet var, til tider, så kjedelig at jeg gjorde andre ting istedet. Ting som jeg burde gjort for lenge siden.  

Og gjennom bloggen kunne flere følge med på det jeg gjorde, ikke for at jeg tenkte så mye på det, men sånn var det jo faktisk. Og det ble en ekstra grunn til at jeg ville fullføre. Denne gangen ville jeg bli ferdig med det jeg hadde begynt på. Publikum eller ikke.

JEG VISSTE AT DU KAN FORSTÅ

Du sa hele tiden at hvis jeg trengte å snakke om noe, spesielt det som hadde skjedd, var det bare å snakke når vi møttes. Eller ringe deg. Vi snakket ikke så mye om akkurat slaget, men det å vite at det var bare å spørre var nok. Ikke det at du kan svare på alt, for alle som har hatt slag reagerer forskjellig, men du har vært igjennom mye av det samme og kan forstå.

Mannen min og jeg prater mye sammen vi også, men han kan ikke helt forstå. Noe jeg heller ikke kan forvente.

HAR FLYTTET TIL VIKERSUND

Nå har vi flyttet til Vikersund. Nærmere mine foreldre, og familie. Jeg føler at jeg fortsatt trenger litt mer hjelp. Jeg prøver å klare det meste selv, men noen ganger trenger jeg en liten pause. Vi har en sønn som er litt over tre år, og han krever sitt. Han er veldig aktiv, har mye energi og spør om ting hele tiden. Det jeg merker når jeg blir sliten er at jeg blir fortere frustrert og sint. Noe han ikke fortjener. Derfor er det godt å få litt hjelp. Mannen min hjelper til så godt han kan, men han trenger pauser han også.

GODT Å HA NOEN DER

Og så tar det på å flytte. Jeg har en dagsplan i hodet mitt når jeg våkner. Men orker kun 2/3 av det. Jeg får ta tiden til hjelp, det er ikke noe annet å gjøre.

Jeg kommer til å fortsette å snakke med deg, Jan. Kanskje ikke så ofte som det har vært, men det er godt å ha noen der. Og kanskje vi kan møtes en gang i ny og ne også. Over en kaffe i Sandvika.

Det har vært bra å ha en likemann, på godt og vondt. Jeg tror de som har hatt slag eller sliter med andre hodeplager har godt av det. Selv vil jeg gjerne hjelpe de jeg kan!

Med vennlig hilsen Susanne”

 

Det gjør godt å lese om Susannes erfaringer, og at hun har funnet en balanse i hverdagen som gir henne god livskvalitet. Har du selv en historie der det har vært viktig å ha en samtalepartner, så del gjerne denne historien ved å legge til en kommentar på denne artikkelen, eller kontakt meg på epost: jan@hodethalter.no.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s