mestring

Innlegg 2: Susanne greide å sette i nåler med høyrehånden, og har begynt å sy.

DSC_0007

Etter å ha satt i nåler med høyrehånden, var neste oppgave å sette i gang med symaskinen. Sengeteppet begynner sakte, men sikkert å ta form. Susanne har bestemt seg for at hun ikke skal gi seg før det er helt ferdig!

I forrige innlegg (3. januar) skrev jeg at Susanne hadde bestemt seg for å lage et stort sengeteppe – et lappeteppe. Og hun hadde funnet frem stoffbiter. Etter hjerneslaget for snart ett år siden trenger hun å trene høyrehånden sin mer. Den er betraktelig svakere enn tidligere og det blir til at hun i hverdagen ofte velger å bruke venstrehånden fremfor den høyre. 

Hun og jeg ble enige om at jeg skulle lage en serie med blogginnlegg om prosjektet hennes. På denne måten kan familie og venner følge henne, og det gir henne litt ekstra motivasjon til å gjennomføre prosjektet.

Jeg overlater ordet til Susanne:

«Det jeg tenkte fra begynnelsen av var at dette skulle bli lett, det å sy i hvertfall. Utfordringen var å gjøre det ferdig. Jeg har pleid å gi uferdige ting til mamma, for hun KAN dette med søm, men denne gangen skulle jeg gjøre det selv. ALT. Og jeg skulle gjøre det riktig. Før har jeg tatt sånne kjappe/ lette løsninger, for å bli fort ferdig. Men denne gangen skulle jeg gjøre det sånn det egentlig skulle gjøres.
Teppet skulle bli sånn ca. 140cm x 200cm, og jeg skulle bruke av de stoffene jeg hadde liggende. Jeg hadde dessverre ikke stort nok bakstykke, så det måtte jeg ut å kjøpe. Men, jeg tok det som trening.

IKKE SÅ GLAD I Å FULLFØRE
Nå kunne jeg sette i gang. Men så ble sønnen vår syk, og måtte være hjemme fra barnehagen en hel uke. Det var en omstilling for meg å «legge bort» sy-prosjektet og heller være sammen med han. Jeg er nemlig glad i å begynne på ting, men ikke så glad i å fullføre.
Uka etter kunne jeg endelig begynne. Jeg har en strikkeklubb èn tirsdag i måneden, og tenkte det var et passelig prosjekt å klippe alle rutene når jentene var her. Ikke bråker det, og det er egentlig ganske kjedelig. Og det var heller ikke så enkelt som jeg hadde trodd.

INGEN ANDRE SER FEILENE
Dagen etter kunne jeg sy sammen alle delene, pluss sidestykkene. Det var heller ikke så enkelt. Nå måtte jeg sette i nåler, med høyrehånda, være nøyaktig, og begynne å sy igjen. Jeg tenkte: Det viktigste er at jeg gjør det ferdig, så får resultatet bli som det blir. Jeg hadde rådført meg litt med mamma, og hun forklarte hvordan jeg skulle gjøre det. Men det ble ikke helt som hun sa gitt. Men de feilene jeg har gjort er det ingen som ser, hvis du da ikke ser veldig nøye etter – og vet at feilene er der. Så, bare jeg fullfører, er det det beste….»

Susanne sendte meg denne teksten på e-post. Så nå har hun også trent høyrehånden på å skrive. Og hun har tenkt gjennom hva hun skulle skrive. En fin treningsøkt i tillegg til syingen. Som hennes likemann (se forrige innlegg) har jeg nå fulgt henne noen måneder. Og Susanne: jeg er stolt av deg! Og jeg er sikker på at du greier å gjennomføre.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s