mestring

Tenk om alt hadde vært så enkelt å forstå! Og så raskt å fikse!

Uten tann

Tannen forsvant en søndagsmorgen. Skaden var lett å se og lett å forstå. Jeg aksepterte at jeg måtte til tannlegen. Løsningen lå i en ny tann. Da jeg falt om under et foredrag jeg holdt var det ikke like selvsagt at jeg hadde fått hjerneslag og hva dette ville innebære.

Jeg mistet en fortann på søndag. Etter en kaffeslurk kjente jeg at noe var annerledes under overleppen. Speilet viste at halve fortannen var borte – en liten stump sto igjen, resten hadde jeg svelget. Skaden var synlig for alle og enhver, mine barn syntes jeg liknet på en uteligger. Løsningen på utfordringen var like selvsagt: «Tannlegen/tanntekniker må lage en ny tann!» Etterpå går verden videre – som før.

Du lurer sikkert på hvorfor jeg skriver et blogginnlegg om en tann. Kan denne historien synliggjøre hvorfor det kan være vanskelig å leve med usynlige utfordringer? Ja, jeg synes det. To stikkord er: Forståelse og aksept.

Tilbake til tannen. Skaden var synlig og åpenbar. For meg. For alle. I tillegg forsto jeg hva som hadde skjedd og aksepterte at løsningen ville være å finne hos tannlegen. Og så ville historien være avsluttet.

SØNDAG skjedde skaden.

MANDAG bestilte jeg time hos tannlegen.

TIRSDAG ble jeg undersøkt og tennene scannet på avansert vis (tredimensjonalt).

ONSDAG ble ny tann av porselen satt inn og smilet mitt er igjen som før. De som ikke så meg i dagene fra søndag til onsdag vil aldri vite hva som har skjedd. Og det trenger de jo heller ikke. Ny tann var rett og slett løsningen på hele problemet. Skaden hadde ikke påvirket min hverdag.

TOK LANG TID Å FORSTÅ MIN SITUASJON ETTER HJERNESLAGET
Da jeg fikk slag i 2009 var situasjonen ganske annerledes.  Jeg ble fortalt at jeg hadde vært «heldig» og skulle bli som før igjen. Jeg hadde få fysiske utfordringer, men de usynlige forandringene kom snikende og tok lang tid å oppdage. De var vanskelige å forstå og sette ord på. Situasjonen var skremmende, jeg var redd og følte jeg hadde mistet noe av meg selv. Jeg famlet rundt i en tåkeverden.

KUNNE AKSEPTERE FØRST DA JEG FORSTO
Etter et og et halvt år fikk jeg plass på Sunnaas sykehus, avdeling KReSS, med spesialister på kognitive utfordringer. (Jeg deler tiden fremdeles inn i før og etter KReSS.) Etter tre ukers vurderingsfase var mange av de usynlige utfordringene kartlagt. Jeg var blitt trodd. Jeg var blitt sett og hørt. Jeg begynte å forstå min egen situasjon – og jeg hadde de beste hjelperne rundt meg og stolte på deres vurderinger.

Scannet tann

Scanningen av tennene viste i detalj skadens omfang og hvordan en ny tann kunne festes og gi en varig og «usynlig» løsning. På MR-bildet etter mitt hjerneslag vises den fysiske skaden, men det krevdes tid og tålmodighet for å finne ut av de usynlige utfordringene knyttet til slaget og løsningene på disse.

Min skade sitter i lillehjernen og hjernestammen. Vurderingene på KReSS tilsa at funksjoner knyttet til andre deler av hjernen (særlig venstre hjernehalvdel) også var berørt. Dette var avgjørende å kjenne til for å kunne ta tak i utfordringene.

Jeg begynte å akseptere viktige endringer jeg måtte foreta. Med fagfolk i ryggen var det blant annet så mye lettere å avgjøre at jeg ikke kunne gå tilbake til min tidligere jobb. Dette har vært en av de viktigste beslutningene jeg har tatt etter skaden. Og den jeg i ettertid har vært mest glad for å ha hatt med meg fagfolk på. (Ikke minst i forhold til NAV.)

DET FANTES OG FINNES INGEN ENKLE LØSNINGER
Det heter seg at «veien blir til mens man går». Dette har vært viktig for meg å innse. Og det er viktig å ta tiden til hjelp. Jeg har blitt flink til å prøve og feile. Noe virker positivt på meg, da gjør jeg mer av det. Noe virker ikke, da legger jeg det til side og prøver igjen senere. Jeg er fremdeles underveis, lærer stadig noe nytt og mestrer hverdagen stadig bedre. Men jeg har begrenset kapasitet og må selv finne balansen i hverdagen.

Jeg er med på en forskningsstudie som prøver ut systematisk bruk av et internettbasert treningsprogram for kognisjon, Cogmed. Dette har jeg stor tro på.  (Les mer om dette et annet sted på bloggen min (under Forskning).)

Med ny tann

Tre dager etter skaden var ny tann på plass og alt var som før. Mens de usynlige utfordringene etter mitt hjerneslag i 2009 fremdeles preger min hverdag, men er usynlige for omverdenen.

MANGE TRENGER HJELP OVER TID FOR Å FORSTÅ
Gjennom mine foredrag har jeg møtt mange med liknende utfordringer som det jeg selv har og har hatt. Noen kan ha slitt med kognitive utfordringer over lang tid – enkelte i 20-30 år. Den største utfordringen opplever jeg å være å forstå endringene. For uten denne forståelsen er det vanskelig, om ikke umulig, å akseptere situasjonen. Og da kommer man ikke videre.

Jeg mener helsevesenet har en stor utfordring når det gjelder å gi pasienter «verktøy» for å kunne forstå sin endrede kognitive hverdag. Dette oppdages ikke på en kort kontroll hos fastlege eller sykehus, men krever vurdering over tid. Derfor har mitt syv ukers opphold på KReSS vært så verdifullt for meg. Fagpersonene i det tverrfaglige teamet visste hvilke spørsmål de skulle stille og hvilke undersøkelser og tester som kunne avklare min situasjon. Denne kunnskapen og erfaringen håper jeg etter hvert at fagpersoner i kommunene også vil finne nødvendig å inneha. Bærum, min hjemkommune, begynner å våkne og har kommet et godt stykke på vei. Det er godt å se. Da går utviklingen i riktig retning.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s