mestring

Sofapute

Mange som har opplevd en hodeskade mister i en periode evnen til å ta initiativ. Slik var det også med meg. Men det var noe jeg ikke la merke til selv. Først etter et års tid, da min sønn skulle begynne å studere i Trondheim, skjedde det en forandring.

Da foreslo jeg at vi skulle gå ut å spise. Det ble stille rundt bordet, og jeg hørte følgende: «Pappa, var det du som foreslo det?» Og jeg tenkte at jeg i lang tid hadde jeg vært en sofapute; den kan være myk og god, fargerik og god å ha i ryggen, men den tar aldri initiativ og kommer seg ikke ut av sin faste plass i stuen.

SOFAPUTE

1.
Jeg sitter inne,
en dag til.
Alt ute lever,
og gir liv.
En vår har kommet,
lys og mild.
Den skjærer i meg
som en kniv.

Refr:
Jeg burde vært der ute.
Utenfor min egen vindusrute.
Jeg vil ut, men er for redd.
Jeg er en sofapute.

2.
Kan jeg ønske meg
no’ mer?
Kjenner hver krok,
det gir meg fred.
Jeg titter ut
på alt som skjer.
Gjør meg no’n tanker
og ser ned.

Refr:

3.
Jeg vil bli hørt,
jeg vil bli sett.
Men jeg er så liten,
mangler mot.
Et liv i tåke
æ’kke lett.
Savner det liv
som jeg forlot.

Refr:

Bro:

4.
Nå står jeg ute,
titter inn.
På der jeg satt
så mang en stund.
Igjen er gleden
i mitt sinn.
Smilet er tilbake
på min munn.

Refr:
Nå skal jeg bli her ute.
Utenfor min egen vindusrute.
Har åpne øyne, har fått mot.
Og brent min sofapute.

30. mai 2011 Jan Schwencke

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s